Årene går, som tolk møter du nye mennesker hver dag, det er sjelden du husker noen av dem særlig lenge. Så en dag skal du i retten igjen, og der er en mann (eller gutt) som du husker fra før. Det er vold igjen, og sinne og raseri og farlig farlig mann. Inne i en liten tolkekabin alene sammen under noen av vitneforklaringene, er farlige sinte mannen et menneske. Mens dere venter på at rettsmøtet skal begynne igjen spør han når du har termin, du svarer at det er om noen uker, og viser bilde av den ungen du allerede har. Så tolker du, og ser at han følger ikke helt med, det er akkurat som han er et annet sted. Ingen tårer triller denne gangen under fornærmedes forklaring.

Som tolk går tiden videre, barnet i magen blir født og du tenker innimellom på den sinte farlige mannen, lurer på hva det ble til med han. En dag ringer politiet, det er utvisning og varig innreiseforbud, fengsling og uttransportering – kan du tolke en time? Ja, tolke kan man vel. Og den som sitter der i rettssalen er han, en mann, eller gutt, som du husker så godt, og som du nå aldri kommer til å se igjen. Det tok ikke en time riktignok, det tok 14 minutter.

Så fikk du ihvertfall vite hva enden ble denne gangen. Det er jo også noe, det er mange nok av dem som har satt sine spor i en tolk og hvor man aldri fikk vite hva enden på visa ble. Men det man i alle fall får vite som tolk, er at for noen mennesker har feilene man gjør så uendelig mye større konsekvenser enn for andre.