Hvis videoteknologi skal gi økt tilgang til tolketjenester og være et egnet alternativ til Google Translate og applikasjoner som beskrives som tolkeUber, krever det en koordinert innsats i offentlig sektor, hvor skjermtolking blir satt i system i langt større grad enn i dag.
NOU 2014:8 Tolking i offentlig sektor – Et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd beskriver hvordan tolkebehovet i norsk offentlig sektor kan dekkes i fremtiden. Utredningen anbefaler utstrakt bruk av skjermtolking (2014: 152) og har satt som mål at videoteknologi bør bli den foretrukne kanalen for å levere tolketjenester i egnede situasjoner. Utredningen målsetter at halvparten av alle tolkeoppdrag i offentlig sektor skal utføres ved bruk av skjermtolking i 2023. Selv om etableringsrisikoen er høy, kan skjermtolking likevel gi en rekke nyttevirkninger (NOU 2014: 181). Utredningen viser til utfordringer adressert i rapporter og prosjekter knyttet til teknologi og tolkens arbeidssituasjon, og understreker at det er behov for mer kunnskap om skjermtolking. Målet med rapporten «Skjermtolking – et spørsmål om organisering eller teknologi» er å bidra til dette. Rapporten fra Oslo universitetssykehus’ skjermtolkingsprosjekt beskriver ulike tekniske løsninger som brukes til videokonferanse, den tar for seg skjermtolking i norsk offentlig sektor i dag og den beskriver gjennomføringen og resultatene fra en utprøving av teknologiske løsninger. Tolkesentralen har samarbeidet med KPMG ved Valéry Buzungu ved gjennomføringen av utprøvingene, dokumentasjon og utforming av rapporten. Les hele rapporten her: Teknologisk rapport Skjermtolking – når tolken er et annet sted.
Organisering av tolketjenestene
Det er viktig å fremheve at organiseringen av tolketjenesten er avgjørende for at skjermtolking skal fungere på den måten NOU-en skisserer. En effektiv ressursutnyttelse av tolkenes kapasitet krever ikke bare tilgang til videoteknologi, men også god logistikk og tilfredsstillende tilrettelegging av tjenesten. Telefon- og skjermtolking kan ikke ses på som geografisk uavhengige tjenester da etablering og utvikling av tolkefaglige miljø vil være nødvendige elementer for oppfølging av tolker og utvikling av tolkefaget. Ofte anses telefon- og skjermtolking som tjenester som kan ytes hjemmefra uten at brukere i offentlig sektor har noe videre ansvar annet enn å kontakte tolken. En slik løsning vil vi på ingen måte anbefale, da det offentlige har et ansvar for kvalitetssikring i tilfeller hvor tolking er nødvendig av hensyn til rettssikkerhet og lovpålagte offentlige tjenester. Mens teknologien ikke løser alle utfordringene med organiseringen av tolketjenester, er den likevel et viktig verktøy for å øke tilgjengeligheten på kvalifiserte tolketjenester, både innen geografiske områder og i situasjoner hvor tiden ellers ville gjort at man valgte bort å bruke tolk.
Sektorvise tjenester fremfor enkeltstående virksomheter
I stedet for sektorvise tjenester, er løsninger i dag funnet innenfor hver enkelt virksomhet, uten at virksomhetene i særlig grad har søkt stordriftsfordeler og synergieffekter. Utvikling av tjenester og valg av teknologi skjer i stor grad isolert innen den enkelte virksomhet. Dette skaper utfordringer for både tolker, tolkebrukere og offentlig sektor som helhet. En av de største ulempene er dårlig utnyttelse av tolkenes kapasitet/arbeidstid, og en av de potensielle truslene mot kvaliteten på tjenesten er manglende kjennskap til teknologien hos tolker og brukerne. I fremtiden bør man i større grad søke samarbeid og koordinering innen og på tvers av sektorer.
Opplæring i bruk av teknologien og tilgang til support
Rapporten anbefaler at både tolker og profesjonelle tolkebrukere får opplæring i hvordan bruke videoteknologien som skal benyttes til skjermtolkingen. Det bør også være tekniker eller annet personale med god kjennskap til teknologien til stede, særlig der hvor tolken er, slik at tolken ikke forventes å løse tekniske problemer på egen hånd. Det er behov for lett tilgjengelige superbrukere (for eksempel slik som UDI har tilgjengelige vektere med spesialkompetanse i bruk av teknologien), samt en tilgjengelig IT-support for problemer som ikke lar seg løse av superbrukere.
Valg av tekniske løsninger
Når det gjelder valg av teknologi, er det en rekke teknologiske løsninger som kan være egnet til skjermtolking dersom de har god nok lyd- og bildeoverføring og tilstrekkelig skjermstørrelse. Det er likevel store forskjeller i brukervennligheten, og dedikerte videokonferansesystemer er helt klart enklere å ta i bruk og mer driftssikre enn programvareløsninger. Når det gjelder valg av teknologi ville det være en fordel om tolker i størst mulig grad kunne bli kjent med den teknologien de skal jobbe med. Virksomheter som bruker frilanstolker (fremfor egne fast ansatte tolker) bør vurdere å velge teknologi som tolkene er kjent med fra bruk hos andre oppdragsgivere. Skjermtolking er fremdeles noe de fleste tolker gjør sjeldnere enn fremmøtetolking og telefontolking, og det vil være en utfordring om de må forholde seg til en ny teknisk løsning for hvert tolkeoppdrag. Teknologisk usikkerhet bidrar til stress hos tolkene, noe som kan ha uheldige følger for tolkeprestasjoner (jf. bl.a. Roziner og Schlesinger 2010).
Mens møteromsløsninger og desktop videokonferansesystemer tilbyr brukervennlighet, stabilitet og driftssikkerhet, vil det innen flere sektorer være et behov for mer mobile løsninger. Dette kan også sees i sammenheng med utfordringene som kan oppstå knyttet til romlogistikk. Sunnaas sykehus beskrev dette godt under kartleggingen av skjermtolking i offentlig sektor: «Da tror vi at det blant annet er lurt å få på plass enda flere og mobile, sikre enheter slik at gjennomføringen av samtalen lettere kan tilpasses der hvor det er mest naturlig at samtalen foregår. For vår del vil det være aktuelt blant annet i behandlingen/inne hos behandler, på pasientrom og ikke bare på faste møterom». Her blir god infrastruktur avgjørende.
Infrastruktur og samtalens art er avgjørende
De største konsekvensene for de tolkede samtalene, fant prosjektet i de utprøvingene hvor det var dårlig infrastruktur (i dette tilfellet linjekapasitet) og i de utprøvingene hvor samtalen/møtet ikke var egnet for fjerntolking. Det kan se ut til at den teknologiske utviklingen og bruken av videoteknologi nå har kommet så langt at skjermtolking kan bli en del av løsningen for tolking i offentlig sektor i Norge. Dette forutsetter likevel en grundig og god organisering og tjenesteutvikling. Det som gjenstår å undersøke nærmere, er hvilke oppdrag som skal skjermtolkes. Her er det verdt å merke seg den oppsiktsvekkende forskjellen mellom tolkers og tolkebrukeres vurdering av de samme samtalene, selv i rollespill der det er de samme personene som bytter mellom å være tolk og tolkebruker. Hvordan påvirker skjermtolking kommunikasjonen? Når er dette egnet, og når er det ikke den gode løsningen? Hvordan kan tolkebrukere i offentlig sektor best mulig tilrettelegge for tolkingen via videoteknologi? Dette er spørsmål som ikke besvares av denne rapporten, men som bør vurderes nærmere gjennom ytterligere forskning og fokus på skjermtolking før massiv utrulling av skjermtolking frem mot 2023.
Kategorier:Rapport
Tolkefaglig.no 
Legg igjen en kommentar