I Vårt Oslo 27. juli 2020 kunne vi lese at helsepersonell er bekymret for hva den økte bruken av fjerntolking via telefon og video gjør med minoritetsspråkliges tilgang til helsehjelp. I en kronikk fra 1. august skriver Jessica P. B. Hansen og Hilde Fiva Buzungu at de deler denne bekymringen. De skriver blant annet:

«Skjermtolking handler ikke bare om å oppnå kontakt mellom to personer. Tolking brukes i samtaler mellom en ansatt i offentlig sektor, for eksempel i helsevesenet, barnevernet, kriminalomsorgen eller domstolene, og et individ. Det bestilles ikke tolk til småprat og hverdagslige forhold. I høringsbrevet til tolkeloven, som foreslår å lovfeste det offentliges ansvar for bruk av tolk, foreslås det særlig to hensyn som gjelder ved bruk av tolk. Det ene er rettssikkerhet og det andre å yte forsvarlig hjelp og tjeneste. Det står altså ofte noe på spill i de samtalene der det benyttes tolk. Det står noe på spill for den enkelte også i samtaler der tolkingen skal foregå via videoteknologi og telefon»

Hele kronikken leser du i Vårt Oslo.

Kategorier:Kronikk

Stikkord:helsetjenester, kvalitet, kvalitetssikring, skjermtolking, tolking i offentlig sektor, videoteknologi