Når offentlig ansatte er i kontakt med mennesker de ikke har felles språk med, kan det være enkelt og bekvemmelig å bruke familiemedlemmer til å formidle informasjon til vedkommende. I denne kronikken skriver Hilde Fiva Buzungu om noen av de problematiske sidene ved slik praksis. Hun skriver blant annet:
«Problemet med å overlate tolking til familiemedlemmer er at det kan gjøre at den minoritetsspråklige ikke kan fortelle åpent om sin situasjon. Helse- og sosialarbeidere kan ikke være sikre på at det de sier, faktisk når frem til den de prøver å gi informasjonen til.
Når jeg har observert samtaler med par hvor den ene snakker norsk og den andre ikke, har jeg i svært liten grad sett at det ble tolket. I all hovedsak ble samtalene gjennomført på norsk.
Enkelte direkte spørsmål til den som ikke behersket norsk, ble noen ganger oversatt av ektefellen. Andre ganger ble de besvart direkte av den som behersket norsk. Da hadde den som ikke kunne norsk, hverken fått høre spørsmålet eller fått mulighet til å svare selv»
Les hele kronikken i Aftenposten.
Kategorier:Kronikk
Tolkefaglig.no 
Legg igjen en kommentar